Scientologi Frivillige prester forteller om katastrofeinnsatsen i Haiti

Karen Farrell er jordmor og Scientologi Frivillige prest som bor i New England. Da hun hørte om Haiti jordskjelvet den 12. januar, var hennes første tanke at hun var nødt til å hjelpe. Fire dager senere var hun i Port-au-Prince med katastrofehjelpsteamet bestående av leger, sykepleiere, nødhjelpsarbeidere og Frivillige prester som gikk om bord på et fly i New York den 16. januar, chartret av Scientologikirken for å bringe legepersonale og forsyninger til Haiti.

Karen gir en nyfødt baby til hennes mor.

Karen ble tildelt General Hospital hvor fasilitetene var aldeles utilstrekkelige for leger og sykepleiere som arbeider desperat for å gjøre noe for noen av de verst trufne av det enorme antallet ofre for jordskjelvet. Overveldet av antallet av skadde kan det medisinske personalet neppe ta seg av kvinner som skal føde.

Det norske Røde Kors hadde opprettet en liten interimistisk obstetrisk og kirurgisk enhet og hilste de nyankomne legene og jordmoren fra Amerika velkommen.

Karen og en haitiansk-amerikansk fødselslege fra Sammenslutningen av haitianske leger i utlandet som ankom på samme fly, etablerte en enkel fødestue som Karen beskrev som «gammeldags» og begynte å fylle den med kvinner.

Etter en tolv-timers vakt begynte det utmattede obstetrikk-personalet å forlate stedet for natten. Uten noen lege på vakt besluttet Karen å bli. En heldig beslutning. Karen tok imot to babyer den natten.

Den første babyen var en pike hvis mor gav henne navnet «My Love». Den andre ble født av en 16-år gammel førstegangs mor. Alene, uten familie eller barnefar, var den unge moren utmattet og redd. «Jeg holdt henne i armene mine i lang tid og vugget henne,» sa Karen. «Etter åtte timer var vi endelig i stand til å flytte henne til et værelse med lys (ja vi var i mørket all den tiden). Jeg var nødt til å vise henne hvordan man presser og få henne til å forstå meg.» Med hjelp fra en tolk sa hun til kvinnen: «Vær sterk og fød denne babyen nå!»

En annen natt var det seks kvinner som skulle føde, to av dem var vanskelige tilfeller. Karen kunne bare håpe barna deres ville holde ut inntil obstetrikk-personalet kom tilbake på jobb. I det morgen grydde traff ennå et jordskjelv. Panikken løp gjennom sykehuset. Noen pasienter som glemte at lemmene sine var blitt amputert, forsøkte å stå opp og løpe ut. Andre som var alt for syke til å røre seg, kjempet for å komme ut av sengen og ut av bygningen.

«Folk skrek og hele bygningen ristet,» sa Karen. Fødeavdelingen og alle pasientene var i kjelleren og Karen visste at hvis bygningen kollapset ville de alle bli fanget.

Hun fikk medisinstudenter og militærpersonale i gang med å evakuere pasientene fra kjelleren og avdelingene, de bar dem utenfor og plasserte dem på bakken vekk fra den ustabile sykehusbygningen.

For noen av dem var flyttingen for mye. En ung mann døde da oksygen flasken ble koblet fra så han kunne bli flyttet. Sykepleiere som tok seg av han gikk i sjokk og var ute av stand til å fungere. Karen anvendte raskt treningen sin i de Frivillig prestenes katastrofeberedskap som orienterer en person i sine umiddelbare omgivelser, og sykepleiersken kom snart ut av sjokket sitt og sa: «OK, vi har enormt med arbeid å utføre» og gikk tilbake til arbeidet med å flytte pasienter i sikkerhet.

Midt i all død og ødeleggelse begynte en av kvinnene å føde. Haitianske kvinner i nærheten av den kommende moren begynte å synge. Da barnet kom til syne ropte noen: «En baby er blitt født! Det er håp for verden.»

Karen håpet fortsatt at de to vanskelige tilfellene ville holde ut inntil en fødselslege kom tilbake på jobb. Da en av dem var nær å føde avtok riene hennes og fødselslegen ankom i tide og brakte barnet til verden ved keisersnitt.

Karen hjalp også pasienter som ikke var obstetrikk-pasienter. Mange hadde ingen familie fordi de var blitt drept eller atskilt i jordskjelvet, så Karen trøstet dem. «Selv om jeg ikke snakker kreolsk kunne jeg fortsatt sitte hos dem og bare lytte til at de snakket. Jeg kunne ikke forstå ordene deres, men jeg ville ha dem til å vite at de ikke var alene.

En herre hadde så enormt med frykt i øynene sine. Jeg la hånden min på skulderen hans og på fransk sa jeg ’rolig’. Jeg ville bare la ham vite at det var noen der. Han snakket og snakket og jeg nikket med hodet. Jeg forsto nok til å vite at han hadde mye smerte og var redselsslagen. Han trodde at han var døden nær. Jeg skaffet en kald klut og tørket ansiktet og nakken hans.

Alt var i uorden, inkludert det området hvor medisinen ble oppbevart og legene brukte den dyrebare tiden sin på å gå gjennom medisinen i forsøk på å finne den man behøvde. Jeg fortalte dem at jeg ville lete etter den så de kunne fortsette med behandlingen av pasienter. Endelig fant jeg det og de gav det til ham og han kom seg. Han klarte seg.»

Karen dro hjem til Boston etter en uke for å vende tilbake til jobben sin. På én uke i Haiti tok hun egenhendig imot seks babyer og hjalp til med enda en til. Hun sier at opplevelsen forandret henne og hun vil aldri bli den samme igjen.